Teresa

I dag er det nøyaktig to uker siden vi fikk en husgjest (eller inneboende, som det heter på svensk). Teresa er en 21 år gammel flyktning fra krigsherjede Kongo, som tidligere har bodd i en by to timer nord for Sundsvall, men som nå vil bo her. Desverre har hun kommet ut for endel trøbbel, så vi er blitt nødt til å hjelpe henne.

Historien er lang, men den er omtrent slik:

I januar 2008 flyktet Teresas familie (foreldre og 7 barn) fra Kongo til Sverige på grunn av krig. De bosatte seg i Örnsköldsvik, og som voksen fikk Teresa egen leilighet. Men som det ofte blir, ble det krangel mellom foreldrene og Teresa, og faren hennes truet henne med vold. Naboer og familiens bekjente begynte å kontrollere Teresa på skolen, ute på byen og hjemme. Presset ble så stort at Teresa måtte brått flytte til en annen by, og det ble Sundsvall. Der fikk hun bo noen uker hos en venninne i Bredsand. Denne venninnen begynte etterhvert å rote i Teresas saker, og forsøkte også å misbruke hennes ID-papirer. Dette førte til en krangel som gjorde at Teresa ble bokstavelig talt kastet på gata, med klær og eiendeler og alt. Dette var torsdag for litt over to uker siden. Den første natta ble hun nødt til å oppholde seg ute. Hun hadde forsøkt å sove på gresset, men hadde ellers klart å snike seg inn i en trappeoppgang for å holde varmen.

Fredag hadde Leelene og jeg vært på vår vanlige fredagshandlerunde (matinnkjøp for helgen og neste uke), og stod ved bilen med bæreposer i armene da Teresa kom gående på gata, gråtende og skjelvende av kulde. Da visste vi ikke bakhistorien, men Leelene spurte om noe var galt, og vi kom fram til at Teresa kunne få komme opp i leiligheten, varme seg litt og ringe til noen. Som sagt så gjort; ettersom hun snakker litt dårlig svensk, ringte jeg først til politiet, som sa at det var sosialvakta som hadde ansvaret. Jeg ringte dit, og ganske riktig så sendte de en bil for å hente Teresa til en nattherberge.

Dagen etter, en lørdag, ringer det på døra vår, og Teresa spør om hjelp igjen. Problemet med sosialvaktas herberge er tredelt; for det første bor det nesten bare alkiser og narkomane der, og de viser en type oppmerksomhet som Teresa ikke liker. Hun er ung og pen, og følte seg ikke trygg der. For det andre blir man kastet ut kl 7 om morgenen, og får ikke komme tilbake før kl 1900. Det skal nemlig drives "annen virksomhet" i herberget på dagtid. Da har ikke Teresa noe sted å være hele dagen, og ikke noe sted å lagre tingene sine. Det er lenge å vandre ute i byen i 12 timer i kald oktoberdag! For det tredje har ikke Teresa en eneste krone å kjøpe mat for, og hadde hun vært diabetiker, ville det vært katastrofalt å gå 12 timer uten mat (man fikk frokost og kveldsmat på herberget). Selv som frisk er det slitsomt å gå ute i kulden uten mat i 12 timer.

Dette førte til at vi tilbød henne å overnatte på Leelenes rom, på gjesteluftmadrassen, bare til mandag når problemet sikkert kunne løses. Og sånn ble det.

Bortsett fra at problemet ikke ble løst på mandag. Den dagen begynte jeg å ringe til henholdsvis sosialkontoret og kommunens innvandreravdeling. Sosialkontoret kunne ikke hjelpe Teresa hverken med bolig eller matpenger, ettersom hun "tilhørte" innvandreravdelingen. Og innvandreravdelingen kunne ikke hjelpe Teresa fordi hun måtte fylle ut søknader først, og deretter skaffe seg en bolig, og deretter en skoleplass. Alt sånt tar jo tid, gjerne flere uker og minimum noen dager, og i mellomtiden må en person ha et sted å bo og noe å spise. Tilbake til sosialkontoret igjen, men nei, selv om de visste at innvandreravdelingen ville bruke flere dager eller uker på å hjelpe Teresa, så kunne de ikke hjelpe. Og innvandreravdelingen holdt på sitt, nemlig at Teresa måtte selv skaffe bolig og skoleplass. Nå er det veldig vanskelig for en person som snakker dårlig svensk og som lett blir forvirret av offentlig og formell informasjon (vanskelige ord og uttrykk) å fikse sånne ting selv, så da kunne hun vel få hjelp av en saksbehandler? Nei, for innvandreravdelingen driver hverken boligformidling eller generelle tolketjenster. Forstår man ikke språket eller vet man ikke hvordan et reglene fungerer, så er ikke det innvandreravdelingens problem!

Med andre ord ble jeg nødt til å trå til igjen. Til tross for at det råder boligmangel fant jeg to ledige leiligheter etter et par dager. Litt slitne ettromsleiligheter 15-20 minutter fra sentrum, men Teresa ville ha den ene. Samtidig med boligjakt drev jeg lobbyvirksomhet mot kommunens mange byråkrater, inkludert mange i innvandreravdelingen, for å få dem til å sette opp farten og saksbehandle Teresa fortere enn vanlig, ettersom både bolig og matpenger var rimelig akutt. Vi visste at selv om vi nå fant en bolig, kunne hun ikke bo der før hun fikk matpenger, og matpenger (såkalt livsopphold) ville hun ikke få før hun hadde en skoleplass. Nå var det ikke mindre enn tre saksbehandlere som skulle stemple skjemaer og følge regler; boligsaksbehandleren som skal godkjenne husleiekontrakten og betale ut penger, skolesaksbehandleren som skal vurdere Teresas utdanning og skaffe skoleplass, og økonomisaksbehandleren som skal godkjenne og utbetale livsoppholdspenger.

At vi ble forespeilet at det ikke fantes skoleplass før i midten av januar, gjorde ikke saken bedre. Da ville ikke Teresa fått penger til hverken husleie eller livsopphold før om over 2 måneder!

En onsdag i første uke fikset vi altså husleiekontrakten. Torsdag trodde vi at boligsaksbehandleren skulle godkjenne papirene, siden vi hadde forklart nøye i mail og på telefon, med opptill flere personer (inkludert to sjefer), at det hastet. Men torsdag var saksbehandleren på kurs, og ingen vikar var satt inn. Og fredag var saksbehandleren hjemme, enten syk eller så hadde hun tatt ut en fridag. Først på mandag i uke to ble husleiekontraktenen godkjent. I teorien kunne Teresa nå flytte inn, men uten matpenger gikk jo ikke det, dessuten har hun alle møbler og kjøkkenredskaper i sin gamle leilighet.

Utover i uke to fortsatte jeg å ringe og maile til byråkrater og saksbehandlere, med beskjed om å sette fart på sakene. Vi skulle fått et møte med skolesaksbehandleren på onsdag, men dette ble utsatt til torsdag ettermiddag. Møtet gikk bra - Teresa skulle få skoleplass allerede på mandag - men neste skritt er økonomisaksbehandleren, som ikke fikk papirene sine før på fredag, og dermed ikke rakk å utbetale noe livsoppholdspenger tidsnok til at Teresa kunne få dem før helgen. Nå tror vi at disse pengene kommer mandag, eller senest tirsdag (i uke tre av denne saken).

Hvis Teresa nå begynner på skolen mandag og får pengene sine på tirsdag, gjenstår det fortsatt noen problemer. Alle hennes ting befinner seg i Örnsköldsvik, det tar to timer å kjøre dit, og vi må leie tilhenger. Disse kostnadene må Teresa betale selv, eventuelt med støtte fra meg, ettersom kommunen ikke har plikt til å hjelpe til med flyttekostander. Eventuelle møbler og utstyr til huset (gardiner mangler, og ny seng bør kjøpes inn) må også dekkes av livsoppholdspengene, som vi tror er maksimalt 4000 kr i måneden, eller i verste fall 3100 kr. Videre er situasjonen slik at det er fortsatt oppsigelsestid på hennes gamle leilighet i Örnsköldsvik, den må hun betale på i to måneder til, tilsammen 5000 kr. Her har jeg kanskje klart å få til en nedbetalingsordning. Fullt så hjelpsomme har ikke strømselskapet Vattenfall vært, de ser at strømregninger har forfallt og vil hverken sløyfe inkassoavgifter eller dele opp betalingene. Så vi har en utgift på ca 1600 kr til gammel strøm, som vi ikke vet hvordan Teresa skal få råd til. Videre har Telia (Sveriges Telenor) klart å selge henne hustelefonabonnement som hun hverken trenger eller vil ha, med 12 måneders bindingstid, så vi har en ekstra månedsutgift på 149 kr som også svir. Vi har ikke lykkes å forhandle bort den ennå. Derimot har vi fått bort et bredbåndsabonnement som Telia solgte til Teresa da hun bodde hos sin venninne i Bredsand, og det uten at det kostet noe.

I dag er det søndag, som er den tredje søndagen Teresa bor hos oss, og vi er på vei inn i uke tre av dette "prosjektet". I morgen mandag skal Teresa på skolen, og ettersom hun ikke har noe penger må hun enten låne Leelenes busskort, eller jeg må kjøre henne inn. Vi må også sponse henne med noe lunsj, samt retur hit. I verste fall blir det det samme på tirsdag, så problemene er ikke løst riktig ennå. Alt dette som er beskrevet over har naturligvis vært slitsomt og frustrerende, men vi kan jo ikke bare se på at en person går på gaten og fryser og er sulten i november. Jeg mener at sosialkontoret har sviktet mest - de har plikt til å hjelpe folk som trenger akutt hjelp, enten det er bolig eller matpenger. Da bør ikke formaliteter stå i veien, for mat må man ha, uansett regler!

Og selv om dette var en lang historie, er den bare fortalt i grove trekk. Jeg kunne sagt mye mer!

Når det gjelder Teresa selv, så er hun en søt, snill, hjelpsom, stille, og passe beskjeden person. Overhodet ikke kravstor eller kresen, og er tålmodig i en nokså kjedelig tilværelse. Hun har sovet på en luftmadrass i to uker uten å klage, spiser svensk husmannskost, liker brød og melk til frokost, fordriver tiden mest med å se actionfilmer på DVD, og har ellers full forståelse for alle problemer. Hun vil aller helst gå på skolen for å lære seg svensk, deretter studere for å bli sosionom (sosialarbeider). Dessuten er hun kristen, liker svensker bedre enn afrikanere, og synes Mia Gundersen er flink i "Skal vi danse". Tross alt er det bedre å ha en sånn person som ufrivillig gjest, enn en godt voksen, brautende, kravstor, kjederøykende, nesepillende svensk alkis, som det finnes mange av og som vi like gjerne kunne ha støtt på.

Jeg er dessuten sikker på at myndighetene hadde hjulpet litt mer og fortere dersom det hadde vært en "vanlig" svensk person som ble husløs, for eksempel en middelaldrende mann som kan snakke for seg og som tør å si i mot kommunale byråkrater. På to uker har det ikke gått opp for myndighetene her, at en person uten penger og uten bostad er ute av stand til å hjelpe seg selv, selv med det mest grunnlegende. Hvordan kan f.eks. innvandreravdelingen kreve at Teresa skal skaffe seg en leilighet før de hjelper henne, når hun ikke har en krone å ringe utleiekontoret med? Skjønner de ikke hvor sirkelen må begynne?

Oppdatering følger.

Snart er det jul!

Nå som nettene er blitt litt lengre og kulda har begynt å sette inn, har vi plutselig begynt å se veldig fram til jula. Om det er kjedsomhet, ønske om ferie (vi dropper høstferien her), lyst på ribbe og pepperkaker eller noe annet, vet vi ikke. Men vi gleder oss veldig til jula, og planlegger for tiden julegaver. Noen kjøpte vi inn allerede i fjor, før forrige jul. Leelene kanskje skal strikke noe til noen. Mormor har fått beskjed om å skrive ønskeliste. Nærbutikken har begynt å selge julmust (svensk brun julebrus). Så forberedelsene er godt i gang!

Det eneste jeg vet jeg ønsker meg, foreløpig, er mørke panelgardiner til stua, som skal holde lyset ute når vi ser på TV og film. Ikke blendingsgardiner, men lystette stuegardiner som kan henge på en vanlig rund gardinstang. Jeg innser at vi ikke har tid til å komme oss ut til Birsta for å glo etter gardiner i butikkene, så det er like greit å ønske seg det til jul. Leelene ønsker seg garn, som vanlig, kanskje merinoull.

Ho-ho-ho!

Subaru er best!

Som kjent er jeg veldig fornøyd med bilen min. Jeg kjører ikke veldig mye, men når det først trengs å kjøres, er den mye bedre enn skrot-Volvoen jeg hadde før. Og helt ideell på vinterføre. Men nå har jeg funnet ut at det ikke bare er en god bil jeg har.

En undersøkelse viser at Subaru er blant de bilene med minst feil på. Subaru kommer på en hederlig 6. plass (av 33 bilmerker). Kjells Rover kommer på 21. plass og mammas bil kommer på 11. eller 12. plass (Daewoo). Prestisjemerker som BMW, Mercedes og Volvo har nesten dobbelt så mange feil per 100 biler som Subaru, og kommer langt nede på listen.

Men dette er ikke det beste. Det beste kommer nå: En ny uavhengig undersøkelse viser at folk som kjører Subaru er snillest i trafikken.... og dessuten mer moralske som personer!

Fra undersøkelsen:

Synes du BMW- og Audi-sjåfører er mer aggressive i trafikken enn andre? Det stemmer, for de kjører fortere enn andre, sniker mer, og bulker oftere. 23 prosent av BMW-eiere synes det er greit å snike på bussen. Bare 11 prosent av Subaru-eierne mener det samme.

Man har undersøkt skadestatistikken og moralen til folk som kjører ulike bilmerker, og jeg må si at det ikke overrasker meg at Subarufolk både kjører penest, og er mest moralske. Jeg vet jo litt om dette, som selv kjører Subaru, hehe! Det står videre:

Subaru-eiere:
Beholder aldri penger som er funnet
Holder fartsgrensene
Sniker ikke på trikken

BMW-eiere:
Beholder gjerne penger som er funnet
Kjører for fort Sniker på trikken
Snyter litt på skatten

Dette er en ny norsk undersøkelse hvor MMI har spurt nesten 14000 personer. Subaru kommer best ut fordi sjaførene tenker på trygghet og trafikksikkerhet, har mer erfaring og ikke er opptatt av prestisje i bilvalget sitt. Det er laget statistikk av undersøkelsen, og Subaru fikk der 73 poeng (minst/best av 20 bilmerker) mens BMW fikk 134.

Med andre ord - som jeg skulle sagt det selv - folk som kjører Subaru er ikke bare bedre bilister og tryggere trafikanter, men de har også bedre moral enn andre sjafører. Nå er det endelig vitenskapelig bevist! Hehehe!

Forresten, for moro skyld sjekket jeg prisene på en Subaru Legacy 2010-modell i Norge og Sverige. Den billigste stasjonsvognen koster 207.000 norske kr i Sverige, men nøyaktig det dobbelte, 414.000 norske kroner i Norge. Hurra for Norge!

Litt om mat og helse

De siste 3-4 ukene har vi gått over til å spise mindre brødmat. Faktisk har vi byttet ut 2 brødmåltider hver dag (frokost og lønsj) mot müsli, altså sunne kornblandinger. Leelene har melk på, jeg fil (svensk surmelk/kefir). Brød spiser vi bare i helgene for variasjonens skyld. Dette har medført et mer stabilt blodsukker, samt at magen min er blitt mer rolig. Mens jeg før måtte gå på do 12-15 ganger på en uke, er jeg nå nede i 5-6. Er ganske sikker på at dette skyldes bedre fordøyelse på grunn av nettopp müsli. Jeg spiste mye rugbrød før, og trodde fiberne skulle være bra for magen, men åpenbart er grove korn, solsikkekjerner og havre bedre.

Andre matnyheter; i noen måneder har Leelene kunnet spise grisekjøtt. Vet ikke om jeg har skrevet om det her før, men Leelene har i mange år trodd at hun har vært allergisk mot svin. Hun mener hvertfall at hun var det i tenårene. På våren gikk hun til en lege som sa at det ikke finnes noe som heter griseallergi, og deretter faset vi sakte inn grisekjøtt i maten, både som pålegg og som middag. Og det gikk helt fint. Det er ikke noe poeng å spise mest mulig svinekjøtt (vi spiser mye kylling og oksekjøtt) men nå er det hvertfall enklere å planlegge middager, eller ta seg en pølse når man er på tur, eller spise ribbe til jul!

Ikke nok med det, Leelene har også oppdaget at sennep er godt, spesielt på pølser. I hele sitt liv har hun ikke likt sennep, men nå er det fast inventar på pølsemiddager. Dessuten har hun begynt å spise leverpostei også, etter at hun fikk en gratis prøvepakke på et mosjonsarrangement hun var med på i sommer.

Til tross for at hun nå spiser både gris og leverpostei, har Leelene gått ned 13 kg i vekt på ca 18 måneder, takket være trening på Friskis og svette turer i områdene rundt Bredsand. Det er ikke dårlig! Selv ligger jeg på stedet hvil vektmessig. Mange sier det er vanskelig å gå ned i vekt når man tar så mye insulin som jeg gjør, men på siste legesjekk i forrige uke så var alle blodets kjemiske verdier ganske fine. Så det går ikke mye feil i den avdelingen.

I kveld blir det lakseboller (en slags type fiskeboller) til middag. I morgen stekte poteter og kjøttbullar. Nam!