7 døgn hos dr House

Nå er den en stund siden jeg har skrevet noe her, men det er veldig travelt på jobben for tiden, og dessuten gikk det bort ca to uker da jeg var dårlig. Tenkte jeg skulle si noen ord om hvordan det var å ligge på Sundsvall sykehus i en uke. Det er første gang jeg har vært "innlagt" på sykehus over flere dager.

En merkelig følelse var at de 7 dagene nesten føltes som å ha ferie. Selv om det var slitsomt med feber, brekninger, dårlig matlyst, sykepleiere som svinsa inn på rommet hele tiden, problemer med å snakke osv., føltes det også nesten som en ferie. Sant og si har jeg ikke hatt en ordentlig ferie fra jobben siden jeg startet i januar 2007. Et par sommeruker i 2007 og noen juledager samme år, men ellers ikke en skikkelig ferie. I løpet av disse 7 dagene hadde jeg ikke krefter til å tenke på jobben, og ikke mulighet til å jobbe heller, så jeg ble tvunget til å tenke på andre ting, og dermed ble det en slags ferie, mentalt sett hvertfall. Dagene gikk med til å lese bøker og blader, se på TV, prate med Leelene (eller mamma og Kjell, som kom på besøk en dag) og vente på neste medisin eller måltid. Ikke bare er man sliten når man er syk, men man går liksom ned i tomgang i hodet og forventer ikke så mye av dagene, heller. Sett fra den vinkelen var det nedstressende å ligge 2 dager på dobbeltrom, og 5 dager på enerom.

Jeg la fort merke til at sykepleierne kunne deles inn i tre kategorier. På min avdeling, postoperativ, var døgnet delt inn i 3 skift og det var 5-6 sykepleiere i hvert skift, så det ble endel folk å fordele til de ulike kategoriene:

1. De eldre sykepleierne som hadde jobbet 30 år i bransjen og kunne alt, og ingen skulle fortelle dem hvordan jobben skulle gjøres.
2. De formelle og effektive som gjorde jobben sin og troligvis ville hjem så fort som mulig.
3. De personlige og hjelpsomme som prøvde å hjelpe pasienten isteden for å følge en oppskrift.

Normalt sett var det en overvekt av de to første kategoriene, og bare én eller to personer i tredje kategori på hvert skift. Generelt sett kan man også si at jo yngre en sykepleier var, jo mer tilhørte han eller hun kategori 3. Det var selvsagt ingen som var slemme eller irriterende eller kjølige, og alle var høflige. Men likevel lurer jeg på hvordan man blir som man blir etter endel år i det yrket. Hvordan kan det ha seg at sykepleierstudenten, en mannlig sådann, var den som tok seg best tid og virket mest rolig og avslappet? Det var ikke fullt på avdelingen så man kan ikke skylde på for mye arbeid på de andre.

De fleste kjenner vel til at sykehusmat er enkel kost. Ettersom jeg hadde liten matlyst og dårlig mage var det ofte at maten ikke smakte eller ikke gikk ned i det hele tatt. Andre dager var maten bedre og mindre gørrete. Bortsett fra den ene frokosten, som var ment å forestille havregrøt, men som jeg er sikker på at var gelatin med gråfarge. Har ikke spist værre mat i hele mitt liv, ikke engang på det billige hotellet i Moskva i 1997 der tapeten ramlet av veggene og kyllingen var kokt i filler, eller den gangen i 1996 da lønna uteble og jeg måtte pante flasker for å kjøpe middag (lønna kom på konto dagen etterpå). Men det skal dem ha - hvis jeg ba om fruktjuice til frokost eller lunsj, som ofte var det eneste jeg fikk ned, fikk jeg alltid ublandet eller ferskpresset juice. Ikke noe lurejuice hvor man hadde blandet inn 30% vann for å drøye budsjettet.

De første to dagene lå jeg på dobbeltrom, og da alltid med eldre gubber som snorket eller hadde kols eller store smerter, bare adskilt av en gardin. Ikke så lurt for en som sover så lett som meg. Etterhvert skjønte sykepleierne, muligens etter forslag fra meg eller Leelene (var så sliten så jeg husker ikke hvem som sa noe om det) at jeg burde få enerom, og det gjorde stor forskjell. Likevel var det ikke bedre enn at sykepleierne duret inn (én om gangen, riktignok) hver natt kl 01.00 og hver morgen kl 06.00 for å måle blodsukker, sette i gang nye drypp, måle feber eller generelt spørre om formen. Dette var sikkert helt etter boka, men man sover jo ikke bedre av det. Hadde det ikke vært for enerom tror jeg at jeg hadde skrevet meg selv ut og gomlet antibiotika hjemme. Man blir ikke frisk av å slite seg helt ut og ikke sove, uansett hva alle sier!!!

Til slutt noen ord om legene. Ingene av dem fant helt ut hva som var problemet. Et virus av noe slag, kanskje i galleblæra, men ingen gallestein. En av legene brukte uttrykket "en seig liten jævel" etter de første 4-5 dagene. Vet ikke om det er det fagmedisinske uttrykket, men jeg tror legen var like oppgitt som meg. Han var nok frustrert over at antibiotikaen ikke fungerte som planlagt. En annen ting er at jeg nesten aldri traff det samme legen mer enn én gang. Man skulle tro det var en ny lege på avdelingen hver dag. Tror jeg hadde 7-8 ulike legekonsultasjoner mens jeg var sengeliggende, og det må ha vært minst 6 ulike leger. Ingen av dem oppførte seg som dr House, og ingen av dem oppklarte mysteriet heller. Har en siste legekontroll neste uke.

Etter at jeg kom hjem tok det to dager med hvile før jeg orket å jobbe litt, men bare 2-3 timer. Etter 4 dager var jeg såpass sprek at jeg kunne jobbe nesten full dag. Heldigvis kom Leelene hjem fra Lidkøping dagen før jeg ble skrevet ut, etter å ha vært på besøk hos morsan og farsan en langhelg, så jeg fikk heldigvis verdens beste sykepleier til rådighet hjemme. Kategori 4: Den snille og kosete typen! :-)

En siste hilsen fra sykehuset fikk jeg noen dager etter utskrivelse. 80 kr per døgn, takk! Da hadde jeg allerede betalt 300 kr i standardavgift for første legekonsultasjon på akutten. Men nå er jeg nok oppe på frikortnivå.